Reflekterende tanker rundt bruken av kunstig intelligens.
Jeg har sett dette før.
Ikke med kunstig intelligens, men med HTML og CSS.
På 1990-tallet begynte Internett å bli tilgjengelig for stadig flere. Plutselig kunne hvem som helst lage en nettside. Selv om noen lærte seg å kode, dukket det opp enkle programmer som enkelt lot hvermannsen å lage nettsider.Nettsider som faktisk dukket opp på skjermen til andre mennesker.
Og det var fantastisk! Men så skjedde det noe.
Mange begynte å lage nettsider som først og fremst demonstrerte hva de kunne få nettleseren til å gjøre.
- Animerte GIF-er.
- Blinkende tekst.
- Bakgrunnsmusikk.
- Tekst som beveget seg over skjermen.
- Underlige fargekombinasjoner.
- Besøkstellere.
- «Under construction»-grafikk.
- Og selvfølgelig den obligatoriske e-postadressen til webmasteren.
Det var ikke nødvendigvis fordi noen hadde tenkt at brukerne trengte en animert GIF på siden.
Det var fordi man nettopp hadde oppdaget at man kunne lage en.
Teknologien ble selve poenget
Problemet var ikke HTML. Det var heller ikke CSS.
Problemet var at teknologien ble viktigere enn formålet.
Man begynte med: «Se hva jeg kan lage!»
i stedet for: «Hva trenger brukeren?»
En god nettside skal løse et problem. Den skal hjelpe noen med å finne informasjon, kjøpe noe, kontakte en virksomhet, utføre en oppgave eller forstå noe.
Men på 1990-tallet var det lett å bli fascinert av selve teknologien.
Og jeg tror vi ser nøyaktig det samme med kunstig intelligens nå.
KI er på mange måter vår tids animerte GIF. Det at vi kan er ikke det samme som vi bør.
Den viktigste KI-kompetansen er kanskje ikke teknisk
Det er lett å tro at KI-kompetanse handler om å kunne skrive gode prompts. Selvfølgelig er det nyttig, men jeg mener vi må et nivå høyere.
Den viktigste kompetansen blir å kunne vurdere når KI faktisk tilfører verdi.
- Å vite når man skal bruke den.
- Å vite når man ikke skal bruke den.
- Å kunne kontrollere resultatet.
- Å forstå begrensningene.
- Og ikke minst: å klare å legge bort teknologien når den ikke løser problemet.
For det er ingen prestasjon å bruke KI bare fordi man kan.
Det er heller ingen prestasjon å lage en nettside full av animasjoner bare fordi CSS gjør det mulig.
Det interessante er hva løsningen faktisk gjør for mennesket som skal bruke den.
Vi trenger færre teknologidemonstrasjoner
Eksempler kan være:
- Mange KI-chatboter i dag gjør det vanskeligere å få tak i et menneske.
- Automatisering som kanskje sparer tre minutter, men samtidig skaper fem minutter ekstraarbeid.
Fra «se hva jeg kan» til «se hva dette løser»
Teknologi modnes når vi slutter å være fascinert av selve teknologien.
Det betyr ikke at vi skal slutte å eksperimentere. Tvert imot. Det er gjennom eksperimentering vi finner ut hva som faktisk fungerer.
Men etter hvert må vi løfte blikket.
KI er ikke målet. Det er et verktøy.
Akkurat som HTML og CSS.
Akkurat som Photoshop.
Akkurat som databaser, skytjenester og alle de andre teknologiene vi har tatt i bruk gjennom årene.
For å bli god på noe må man faktisk trene på det
Tenk deg at du skal får en e-post fra en kollega og din første tanke er: La meg spørre KI hva jeg skal svare.
Det er i seg selv ikke noe galt i det. KI kan være et utmerket verktøy når du trenger hjelp til å formulere deg, finne en bedre måte å forklare noe på eller tilpasse språket til mottakeren. Men det er en viktig forskjell på å bruke KI som hjelpemiddel og å bruke KI som erstatning for egen tenkning.
Hvis du hver gang noen sender deg en e-post, lar KI tenke ut svaret, formulere argumentene og finne den riktige tonen, får du riktignok et svar. Men du får samtidig mindre trening i å gjøre det selv.
Og det er nettopp slik ferdigheter fungerer.
For å bli god til å skrive må du skrive. For å bli god til å argumentere må du argumentere. For å bli god til å forklare noe må du faktisk prøve å forklare det. Og for å bli god til å kommunisere med andre mennesker, må du kommunisere med andre mennesker.
Det høres selvfølgelig ut. Likevel er det lett å glemme når vi plutselig har fått et verktøy som kan gjøre mye av arbeidet for oss.
Vi bruker eller mister ferdighetene
Se bare på hvordan teknologi gjennom historien har påvirket ferdighetene våre.
I samfunn der mye kunnskap tradisjonelt ble overført muntlig, var det nødvendig å kunne huske store mengder informasjon. Fortellinger, historier, lover, slektskap og tradisjoner måtte læres og videreformidles fra menneske til menneske. Det krevde trening i hukommelse, konsentrasjon og aktiv lytting.
Så kom skriften.
Plutselig kunne vi skrive ned kunnskapen i stedet for å huske alt. Det var en enorm forbedring. Vi kunne bevare langt mer informasjon, dele den med flere og hente den frem igjen senere. Men samtidig ble det mindre nødvendig å huske absolutt alt.
Så kom bøker, trykkekunst, kalkulatorer, datamaskiner, søkemotorer og smarttelefoner.
I dag trenger vi ikke engang huske telefonnumrene til våre nærmeste. Telefonen gjør det for oss. Vi trenger ikke kunne veien til et sted. GPS-en finner den. Vi trenger ikke kunne regne ut et komplisert regnestykke i hodet. Kalkulatoren gjør det på et øyeblikk.
Det betyr ikke at vi har blitt dummere. Det betyr at vi har flyttet deler av arbeidet fra hjernen vår til verktøyene rundt oss.
Og det har vært en helt fantastisk utvikling. Men det finnes altså en bakside.
