av Jostein Rygge

Ordet steganografi er kanskje ikke kjente for så mange, men metoden er nok velkjent for mange.

Første gang jeg hørte ordet, tenkte jeg på Stegosaurus, dinosaurene med beinplater på ryggen. Den er også kjent for sin lille hjerne i forhold til kroppsstørrelsen.
Men stego kommer fra det greske ordet for tak (beinplatene overlapper hverandre som takstein), så det var et villspor.

Steganós på den andre siden, er gresk for skjult, og graphia oversetter til skrift.

Steganografi er metoden for å skjule informasjon skjult i et annet objekt.

Antikkens Hellas

Begrepet Steganografi ble ikke nedskrevet før 1000 år senere, men første gang denne metoden ble brukt, som er dokumentert vel og merke, var i år 440 f. Kr. i Hellas. Herodot nevner 2 tilfeller i sin bok «Historia».
Først ut er Histiaeus, som sendte en beskjed til sin vasall og svigersønn, Aristagoras. Han barberte hodet på en av sine slaver, tatoverte meldingen på hodebunnen hans, for deretter å sende ham på vei igjen når håret hadde vokst ut igjen. Slaven fikk instruksen: «Når du kommer til Miletus, be Aristagoras barbere hodet ditt og deretter se på det.»

Det andre han skrev var om Demaratus, en spartansk konge som satt i eksil i Susa, Persia. Han hadde fått nyss om at Persia hadde planer om å invadere Sparta, og av lojalitet til Sparta ville han advare dem om det.
Han laget en plan for å smugle meldingen forbi fiendens vakthold, og skrapte forsiktig bort voksen fra et par vokstavler, avdekket treet under og risset inn Xerxes’ planer. Deretter ble meldingen forsiktig dekket til igjen med et lag voks, slik at brettene fremsto som blanke.
Da vokstavlene kom fram, var det ingen som forsto, eller mistenkte at meldingen var skjult. Det var først Cleomenes’ datter, Gorgo, som foreslo å skrape bort voksen for å se under den. Der sto meldingen og ordet ble fort spredd blant grekerne.

Antikkens Rom

Romerne brukte derimot usynlig blekk som en enkel, men effektiv metode for å skjule meldinger. Teknikken baserte seg på organiske væsker som hadde den egenskapen at de først ble synlige etter en varmeprosess.

«Blekket» ble laget av naturlige substanser som melk, eddik, sitronsaft eller knuste planteekstrakter. Når det tørket, ble det usynlig for det blotte øyet, og de skrev gjerne på papyrus, pergament eller voksplater.

For å lese meldingen, måtte papiret varmes opp. Dette kunne gjøres ved å holde det over en flamme (men forsiktig), legge det på en varm stein eller bruke oppvarmede metallplater.

1500-1800-tallet

Vi gjør et stort hopp, og kommer frem til 1499. Her skriver den tyske kryptografen Johannes Trithemius en bok som kombinerte kryptografi med mystiske og okkulte elementer. Han kallte den «Steganographia», men den ble ikke gitt ut før i 1606.

Selv om Steganographia i sin tid ble sett på som mystisk og kontroversiell, er den i dag anerkjent som et banebrytende verk innen kryptografi og steganografi.

Om vi foretar enda et hopp, kommer vi til Napoleonskrigene ca. 1802 – 1815. Her brukte spioner ekstremt små håndskrevne tekster (mikroskrift) som ble skjult i brev og klær. (Noe som forresten blir brukt i dag, på for eksempel førerkortet).

1900-tallet (krigs- og etterretningsbruk)

På 1900-tallet blir det naturlig å komme inn på de to verdenskrigene og den kalde krigen.

Etterretningstjenester brukte mikrofotografi under første verdenskrig, til å skjule store mengder informasjon i ekstremt små bilder. Agenter smuglet dem gjemt i for eksempel frimerker, knappene på klær eller hulrom i personlige eiendeler som blyanter, mynter, barberhøvler, osv.

En av de mest kjente sakene var da den sovjetiske spionen Rudolf Abel i 1957 ble avslørt i USA med mikrofilmer gjemt i en hul nikkel.

Usynlig blekk og varmeaktivering under begge verdenskrigene

Usynlig blekk (basert på sitronsaft, melk eller kjemikalier som jernsalter) ble mye brukt av spioner. Og når papiret ble varmet opp over et lys eller en flamme, ble meldingen synlig. Ikke ulikt hva romerne gjorde, men også med nye metoder i tillegg.

Britiske og franske etterretningsbyråer utviklet mer avanserte kjemiske løsninger for å skrive skjulte meldinger som kun kunne fremkalles med spesifikke kjemikalier. Mot slutten av andre verdenskrig utviklet både de allierte og tyskerne metoder for å oppdage usynlig blekk, noe som førte til en stadig mer sofistikert teknologisk kamp.

USAs soldater fikk også tatovert informasjon med spesialblekk som bare var synlig under ultrafiolett lys.

Avisannonser brukt av spioner

Kryptiske meldinger ble skjult i vanlige avisannonser, ofte i rubrikkannonser eller personlige meldinger. Nazi-Tyskland brukte denne metoden for å sende instruksjoner til spioner i Storbritannia og USA.

Britiske MI6 overvåket systematisk mistenkelige annonser og klarte i flere tilfeller å avsløre spionnettverk basert på mønstre i kodede meldinger.

Britiske SOE-agenters strikkemønster-koder

Kvinnelige agenter strikket meldinger inn i klær ved å endre maskene i mønsteret. Det kunne gjerne være skjulte morsekoder, mønsterfeil eller ulik bruk av mønstre og farger.

Skjulte meldinger i bilder (analog steganografi)

Under den kalde krigen eksperimenterte KGB og CIA med å skjule meldinger i bilder ved hjelp av små endringer i piksler eller mønstre i papirbilder.

KGB brukte også håndtegnede koder i bilder av kunstverk som en metode for å sende skjulte beskjeder til sovjetiske agenter i vestlige land.

Moderne steganografi

• Digitale bilder (1990-tallet–nåtid) – Skjule data i bilde- og lydfiler ved å manipulere piksler eller lydfrekvenser.
• Terrorgruppers bruk av steganografi (2000-tallet) – Meldinger skjult i bilder på internett, kjent fra f.eks. Al-Qaida.
• Malware og cyberkriminalitet – Hackere skjuler ondsinnet kode i bilder eller videoer for å omgå sikkerhetssystemer.
• Bruk i journalistikk og aktivisme – Journalister i undertrykkende regimer bruker steganografi for å skjule informasjon i bilder og tekstdokumenter.

Kilder:
Wikipedia
Brittanica
worldhistory.org
snl.no
historienet.no

Kommentarer

kommentarer